Categories
Analyse Boot Boys Fedrelandspartiet Folkebevegelsen mot Innvandring Hvit Arisk Motstand Kampdag Nasjonalt Folkeparti Norges Germanske Armé Norsk Front

Antifascistisk Aksjon gjennom 90-tallet (del 1)

Antifascistisk Aksjon 25 årsjubileum!

Våren 1994 ble Antifascistisk Aksjon (AFA) grunnlagt i Norge. I år feirer vi 25 år med kamp! Med anledning av jubileumet ser vi nå tilbake på de tiårene som har gått. Nå presenterer vi del 1 av 2 fra artikkelen om 90-tallet, skrevet av en av aktivistene som var med på å grunnlegge AFA i Norge.

Frem mot 90-tallet

For mange fremsto de høyreekstreme gruppene på 80- og 90-tallet som en broket kombinasjon av mer eller mindre forfyllede pøbler med store ego. Deres manglende evne til å samarbeide og organisere var påfallende. De var oppdelt og splittet og deres lederfigurer sto til dels langt fra hverandre når det kom til både ideologi og politikk. I 1975 hadde Norsk Front (senere Nasjonalt Folkeparti) med nazisten Erik Blücher i spissen, blitt dannet som et forsøk på partibygging. På den andre siden hadde man de revisjonistiske gammel-nazistene i Institutt for norsk okkupasjonshistorie (INO). I tillegg fantes mange mindre grupperinger slik det også gjør i dag. Mange av de unge aktivistene fra NF var utålmodige og ville aksjonere mot venstresiden, men også mot innvandrere og asylsøkere. Dette førte blant annet til en bølge av terroranslag mot slutten av 70-tallet. Venstreorienterte bokhandler ble brent, bombet eller fikk vinduene sine knust mange steder i landet. I tillegg ble det utført angrep mot venstresidens demonstrasjoner og i 1978 kastet nazisten Petter Kristian Kyvik en bombe inn i 1. mai-toget i Oslo. Flere ble skadet hvorav en person fikk foten sin kvestet. Kyvik skulle senere bli sentral i nazistenes organiseringer helt opp til 90-tallet.

I 1980 skjøt og drepte et sentralt medlem i Norges Germanske Armé, Johnny Olsen, to personer mistenkt for å være politiinformanter. Saken fikk enorm mediedekning og Olsen fikk lang fengselsstraff. Også han skulle komme til å bli en av de sentrale aktivistene på 90-tallet.

I 1987, sprengte Ole Krogstad, daværende ungdomsleder i Nasjonalt Folkeparti, døra til innvandrerkontoret i Bydel Sagene med dynamitt. Dette ble han dømt for, men på 90-tallet ble han likevel sentral i oppbyggingen av nazistenes versjon av skinhead-kulturen i Norge – på direkte importert fra England. Målet var å spille på subkulturell identitet og slik virke tiltrekkende på mer eller mindre frustrert ungdom. Krogstad skaffet seg Dr Martens-boots, barberte hodet og brettet opp buksebena. Etterhvert skulle han til og med fungere som verdens dårligste vokalist i nazirock-bandet med verdens dårligste navn: Vidkuns Venner.

En såkalt folkebevegelse

I det samme tidsrommet (1987-1993) mobiliserte den såkalte Folkebevegelsen mot innvandring (FMI) på Sørlandet, anført av leder Arne Myrdal, en tidligere AP-politiker fra Arendal. FMIs aktiviteter ble møtt av store antirasistiske mobiliseringer. Aktivister fra hele Øst- og Sørlandet sørget i stort antall for å blokkere FMIs møter rundt omkring i norske byer. Mange steder oppsto det tumulter og ved flere tilfeller ble Myrdal og hans kumpaner regelrett jaget bort da de forsøkte å holde torgmøter.

Myrdal skandaliserte også sin egen organisasjon med stadig mer rasistiske utfall i media. I tillegg kunne avisa Klassekampen avsløre at Myrdal planla bombeanslag mot et asylmottak i Arendal.

Det hele kulminerte i det store Brumunddal-slaget i 1991 og Fevik-slaget i 1992 hvor Myrdal og FMI viste sitt sanne ansikt. Under førstnevnte slåss Myrdal og nazistiske skinheads, med Kyvik og Krogstad i spissen, mot tilreisende antirasister. Kyvik var også tilstede under Fevik-slaget der både han og Myrdal med flere dengte løs med stokker og batonger på antirasister for åpne TV-kameraer. Begge fikk sine etterspill og markerte slutten for FMI. Etter Brumundalslaget demonstrerte 3000 sambygdinger mot FMIs neste torgmøte i Brumunddal. Men Krogstads gruppe Boot Boys fikk mye oppmerksomhet i media, noe de brukte det for hva det var verdt. Jan Holthe fra Gjøvik, venn av Krogstad og co, dannet Hvit Arisk Mostand, en norsk kopi av den voldelige svenske gruppen ved samme navn. Holthes gruppe skulle etterhvert renne ut i sanden, men navnevalget sa noe om hans intensjoner. Svenske Vitt Ariskt Motstånd (VAM) var kjent for flere brutale bankran, bombeanslag og drap på innvandrere og antirasister. Mange av terrorgruppas ledere tilbragte mange år i fengsel, men noen av dem er i dag instrumentelle i oppbyggingen av den langt bedre organiserte og disiplinerte terrorgruppen Den nordiske motstandsbevegelsen (DNM).

Velorganiserte antirasister

Antirasister har kommet med kraftige og velorganiserte motsvar fra første stund. Taktikken har hovedsaklig vært massemobilisering og alliansebygging, men også konfrontasjon i form av f.eks blokader. Da Myrdal forsøkte å bygge videre på det han vurderte som seieren i Brumunddal ble han møtt av 10.000 motdemonstranter på Youngstorget høsten 1991. Til og med Dagbladet varslet om «Folkefront mot Myrdal» på avisas forside to dager før torgmøtet til Myrdal og et økende antall fagforeninger, politiske partier, organisasjoner og kirkesamfunn tilsluttet seg Aksjon Stopp Nazistenes motdemonstrasjon. Det var over 100 organisasjoner og grupper i tallet.

Helgen i forkant hadde et 20-talls nazistiske skinheads fra Boot Boys, med Ole Krogstad i spissen, angrepet Sky Bar pub i Gamlebyen. Bydelen var kjent som et «stronghold» for blitzere, venstreradikale aktivister, husokkupanter og alternative kulturradikale elementer i Oslo. Selv om angrepet var heller dårlig gjennomført var det en voldsom provokasjon og alarmen gikk over hele Oslo. Nazistene ble jaget hals over hode ut av byen – blant dem Johnny Olsen – og det hele endte med at Krogstad fikk en kraftig omgang juling på Oslo S sent samme kveld. Dagen etter kunne VG meddele over hele forsiden: «Nazi-leder banket av Blitz». Noen dager senere sto Krogstad frem med blått øye og store våte øyne i samme avis og erklærte at han ikke turde dra hjem, men ble hos «dama si på Konnerud».

Kombinasjonen massemobilisering og direkte aksjoner mot nazistene skulle vise seg effektiv. Og den skulle komme til å bli AFAs foretrukne verktøy utover 1990-tallet. Det skulle dekke et sterkt behov ettersom nazistene stadig forsøkte å flytte sine fronter fremover. Myrdal og FMI mistet mye av kraften sin etter fadesen på Youngstorget høsten 1991. Men mange av aktivistene fra FMI dannet Fedrelandspartiet som stilte til valg i flere kommuner og fylker høsten 1993. Da de forsøkte seg på valgmøte på Youngstorget samme høst ble de kjeppjaget av over 1000 antirasister. Noen uker før, samme høsten, hadde 20-30 nazi-skinheads, blitt jaget fra den nå for lengst nedlagte Trappa pub ved det selvsamme torg. Blant dem var Krogstad, Kyvik og flere andre kjente fjes fra Boot Boys. Vinteren 1995 gjentok det samme seg. En gruppe antifascister fra bl.a Blitz jaget nazistene fra Trappa pub enda en gang. Det skal ikke fornektes at mange av nazistene fikk seg en god omgang juling.

Krogstad og Boot Boys hadde startet med sine første lørdag i måneden-treff på pub`er i Oslo allerede tidlig på 1990-tallet. De holdt til på Stedet, Jørgen Hattemaker, Trappa og etterhvert Lusa Lottes pub. Alle er for lengst stengt, men alle fantes rundt Youngstorget. De fleste stedene valgte etterhvert å utestenge nazistene – et godt eksempel på at kamp nytter og at nazi-trusselen må møtes på alle plan.

Maktbase

Hver gang nazistene forsøkte å etablere seg på gateplan i Oslo hadde innvandrere og tilfeldig forbipasserende blitt banket opp. Målet for nazistene var å bygge opp en større maktbase sentralt i byen og slik styrke rekrutteringen. Men de ble møtt med resolutt motstand. Oslo ble aldri preget av at organiserte nazister fikk permanent fotfeste i byen. Oslo ble en no go-sone for dem. Antifascister og antirasister stod historisk sterkt i byen. Med skrekk hadde man sett til Sverige der tusenvis av nazi-skinheads og deres sympatisører dominerte i bybildet i Stockholm og Gøteborg. Nazistiske symboler var blitt til mote blant store ungdomsgrupper og bak sto sentrale aktører fra grupper som VAM og sentrale aktører i den omfattende nazirock-scenen som fantes i Sverige.

Nazirocken var blitt et fenomen og en viktig rekrutteringsarena for nazistene over kjølen. Musikken deres solgte i forholdsvis store opplag og konsertene var viktige politisk markeringer. Men da Boot Boys forsøkte det samme i Norge ble mange av konsertene deres møtt med store motdemonstrasjoner. Da Krogstad organiserte nazikonsert sommeren 1995 tok 500 antirasister toget til Hokksund for å stoppe det hele. Det var flere forsøk på slike konserter, noen ganger lykkes man i å stoppe dem, andre ganger ikke. Men nazirock-perioden kulminerte med fadesen på Rykkinn i 1998 hvor man effektivt fikk stoppet en planlagt nazi-konsert. Tusenvis av løpesedler ble trykket opp og delt ut, det var iherdig møtevirksomhet og koordinering, samt kartlegging av nazistenes bevegelser.

Etter behørig press valgte politiet og stoppe konserten da man fryktet en større konfrontasjon. Nazistene måtte slukøret reise hjem. Det var et bredt samarbeid blant grupper på venstresiden i Oslo og omegn, hvor AFA sto sentralt, som muliggjorde en slik seier.