Categories
Analyse

Antifascisme og provokasjon

Lenge før gentrifiseringen tok over bydelen var Grünerløkka et arbeiderklassestrøk, med en høy andel innvandrere og jøder. I 1933 var det her Nasjonal Samling ønsket å bedrive valgkamp. 3.000 antifascister, med Einar Gerhardsen i rekkene, jaget nazistene ut av bydelen.

Fattige East End i London var likt Løkka et sted hvor mange innvandrere og jødiske flyktninger endte opp i det tidlige 1900-tallet. Heller ikke her fikk man være i fred fra fascister. «British Union of Fascists» arrangerte i 1936 en marsj som senere gikk til historien som «Slaget ved Cable Street», en antifascistisk seier.

I forskningsmagasinet Apollon forteller seniorforsker ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter, Terje Emberland, at:

Kampen om gatene var sentral i nazismens strategi i Tyskland og de norske sympatisørene videreførte dette. Denne kampen fikk karakter av revirkamp, hvor nazistene stadig provoserte ved å arrangere møter og marsjer i arbeiderstrøkene.

Terje Emberland

«Intet er nytt under solen», sang Åse Kleveland, og tok hjem en tredjeplass i Eurovision Song Contest.

Når SIAN velger å markere seg på Tøyen, Mortensrud eller Furuset føyer de seg inn i en lang rekke av historiske provokasjoner. Tøyen, Mortensrud og Furuset er alle arbeiderklasseområder med en høy andel innbyggere som har innvandret eller har familie som har innvandret, mange fra land der islam er dominerende religion. Likhetene med nazistenes provokasjoner er slående.

Det finnes de som mener at SIAN, med flere, automatisk vinner om man lar seg provosere. Ofte sies det at man skal ignorere SIAN, muligens kan man snu ryggen til. De som har vært med en stund referer gjerne til når oppimot 15.000 demonstrerte mot Arne Myrdal og FMI i 1991 på Youngstorget i Oslo. Ifølge den liberale historieskrivingen var dette en eksemplarisk «snu ryggen»-aksjon. Man velger da helt å overse tre viktige punkter:

  • Allerede i 1991 mente det politiske etablissementet at Myrdal og FMI bare var ute etter å provosere. Aller helst skulle man bli hjemme og ikke gi dem oppmerksomhet.
  • Motdemonstrasjonen var en klassisk støydemonstrasjon, hvor man overdøvet høyttaleranlegget til FMI.
  • Banneret til FMI ble revet ned like fort som det ble hengt opp. I tillegg ble to FMI-sympatisører jaget ut av motdemonstrasjonen.

Etter Furuset ropes det etter en «strategidiskusjon». Det er viktig å diskutere strategi.

I 2017 arrangerte Motmakt en filmvisning av «The Antifascists», med etterfølgende panelsamtale mellom representanter fra Antifascistisk Aksjon, Rød Ungdom og Sosialistisk Ungdom.

I oppstarten av Oslo mot rasisme var strategi selvfølgelig et viktig tema.
Flere antifascistiske aktivister deltok som kilder i en nylig utgitt masteroppgave, ved institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, som omhandler antifascisme og antifascistiske strategier i Oslo.

For at en diskusjon om strategi skal være konstruktiv er det viktig å være enig i hva som er målet. Vårt mål er å stoppe fascistisk mobilisering på gatene, ikke å debattere med dem eller vise vår uenighet. Det finnes de som ønsker å verne om fascistenes mobilisering, og som skyver en falsk forståelse av ytringsfrihet foran seg. Med dem er det dødfødt å diskutere felles strategi.

En vellykket antifascisme trenger et mangfold av taktikker. Alle metoder har innebygget begrensinger. Det er først når man adresserer de begrensingene og finner veier rundt, som det blir virkelig interessant.

Fra vårt ståsted ser Oslo mot rasisme ut til å gjøre mange ting riktig. Oslo mot Rasisme har laget tydelige rammer som gjør det enkelt for alle å delta i protester, etter sine egne forutsetninger. Man har laget forsvarsmekanismer mot overvåking, samtidig som man har håndtert smittevern på en god måte.

Vi ser hvordan man har tilpasset seg represjonen fra politi og fascister, og i løpet av kort tid utviklet det antifascistiske miljøet i Oslo til en mer offensiv og alert, men samtidig folkelig, bevegelse.

SIAN driver med provokasjon. Men det er bare så langt man kan dra en provokasjon uten reaksjon. Seneste tidens motdemonstrasjoner i Oslo, Trondheim og Bergen er ikke 30-tallets slag ved Cable Street eller Birkelunden. Men det er nederlag for SIAN, helt klart. Hvilken som helst organisasjon som blir jaget ut av enhver by de viser seg i blir svekket. Spørsmålet er hvordan vi i den antifascistiske bevegelsen kan bli styrket.

Vi må fortsette å eksperimentere. I Oslo har vi nå faset ut folkefest som «go to»-aksjon, og langsomt erstattet det med støydemonstrasjoner. Men det er viktig at vi ikke stopper der. Politiet beslaglegger allerede alt som kan lage bråk og støy. Og i våre antifascistiske demonstrasjoner har SIAN plassert sine allierte fra «Veslemøy-aksjonen» og «Alternativ Media», først i Lillestrøm og nå sist i Bergen. En antifascistisk demonstrasjon må være en antifascistisk sone og vi kan ikke la fascister stå inne i våre demonstrasjoner.

Antifascistisk Aksjon Oslo sitter ikke på fasit. Gjennom diskusjon, åpen som lukket, kan vi sammen finne fremtidens strategier. Vi er alltid åpne for å diskutere strategi med våre kamerater. Håper vi sees snart!