Categories
Analyse Anti-antifa Boot Boys Einzatsgruppen Kampdag Viking

Antifascistisk Aksjon gjennom 90-tallet (del 2)

Antifascistisk Aksjon 25 årsjubileum!

Våren 1994 ble Antifascistisk Aksjon (AFA) grunnlagt i Norge. I år feirer vi 25 år med kamp! Med anledning av jubileumet ser vi nå tilbake på de tiårene som har gått. Nå presenterer vi del 2 av 2 fra artikkelen om 90-tallet, skrevet av en av aktivistene som var med på å grunnlegge AFA i Norge.

Terror

Det er ikke slik at det finnes fredelige nazister. Dere ideologi er basert på vold og er terroristisk i sin natur. Får de stor nok maktbase vil de ty til stadig mer vold mot alle de misliker. Tro mot sin ideologi foretok nazistene en rekke grove terroranslag mot antifascister. Blitz ble angrepet med brannbomber i 1989, tåregass i 1991 og skarpe skudd og brannbomber i 1993. Det siste skjedde i forbindelse med kampanjen mot Radio Nite Rocket. Radioen var kjent tilholdssted for nazister og la ikke skjul på hvem de støttet. I tillegg ble Blitz bombet med dynamitt i august 1994 og høsten 1995, begge attentatene sannsynligvis utført av Johnny Olsen. Bare flaks gjorde at ingen ble drept.

Høsten 1995 skulle komme til å bli preget av gjentatte voldelige angrep i Gamlebyen i Oslo, anført av blant annet de nydannede gruppene Viking, ledet av den fanatiske nazisten Eirik Solheim fra Lambertseter (nå psykiater ved Sykehuset Sørlandet) og Anti-antifa, ledet av Petter Kristian Kyvik. Nazistene kjørte stadig rundt i bydelen for å finne antifascister og blitzere de kunne angripe. Gjentatte forsøk ble gjort, også med skytevåpen, men AFA og lokale beboere organiserte vakthold og motdemonstrasjoner. Likevel klarte man ikke å hindre at en uskyldig reisende ble angrepet på et busstopp i november 1995. Personen, som ventet på et busstopp, ble forsøkt hogget med øks og ble skutt gjennom armen, mest sannsynlig av Johnny Olsen.

Mye tyder også på at det var Johnny Olsen som forsøkte å henrette et sentralt AFA-medlem samme høst. En lørdagsnatt i november ble to personer holdt som gissel av en maskert mann bevæpnet med et skytevåpen. Han holdt dem liggende på gulvet i et portrom i en bygård i Gamlebyen i nesten en time mens han skrek at han skulle inn til det navngitte AFA-medlemmet. Siden ingen hadde nøkler rømte den maskerte mannen stedet.

Olsen var medlem av terrorgruppa Anti-antifa, en gruppe som var spesielt rettet inn mot antifascister. Gruppa besto blant andre av Olsen, Kyvik og Eirik Solheim, for å nevne noen. Dette ble også etterrettelig dokumentert i AFAs eget magasin. Ved et annet tilfelle forsøkte Olsen og Kyvik, bevæpnet med økser, å angripe en antirasist i bilen hans midt på lyse dagen.

Men Olsen handlet ofte på eget initiativ og ble i sitt eget miljø ansett som en løs kanon. Han var kjent for sin ekstreme paranoia og truet gjerne, helt vilkårlig, sine egne med pistol om han skulle få mistanker om for eksempel tysting. Under en antirasistisk demonstrasjon mot en nazi-fest på Ensjø 17. mai 1996 skjøt han vilt rundt seg igjen. Olsen måtte igjen rømme landet, slik han hadde gjort året før da han uprovosert skjøt mot en antirasist på Stedet pub i Torggata. Ved begge tilfellene ble han borte i mange måneder, inntil han meldte seg frivillig for politiet. Utover 00-tallet skulle han komme til å havne i samfunnets periferi som uteligger.

Statskupp?

Etterhvert fikk Boot Boys en ny leder ved navn Terje Sjølie. I 2000 gjennomførte han og en liten gruppe nazister et mislykket bankran på Østlandet. De forsøkte i ekte road movie-stil å rømme til Sverige, men ble stoppet av politiet. Det kostet nazistene lengre fengselsstraffer og markerte slutten for Boot Boys. Nazistene tålte det ytre presset dårlig. Gitt nazismens innebygde ideologiske paranoia kom det til interne oppgjør. For eksempel ble Vikings Eirik Solheim skutt i magen av en rivaliserende nazist over en våpenhandel som hadde gått i vranglås. Til slutt kom den famøse statskuppsaken i 1997.

Politiets overvåkingstjeneste (daværende POT, nå PST) hadde i lang tid overvåket nazimiljøet. De utførte en lang rekke husransakinger og tauet inn et stort antall nazister antakeligvis over 70 i tallet. Politiet hadde mistanker om planer om drap på medlemmer av Regjeringen og Stortinget. Sentralt i dette sto blant annet Tom Kimmo Eiternes fra den såkalte Einsatzgruppen (oppkalt etter tyskernes spesialkommandoer for utryddelse av jøder på Østfronten under krigen). Eiternes hadde også stått sentralt i organiseringen av en demonstrasjon mot den Sørafrikanske ambassaden i Bygdøy allé samme år. Eiternes stilte i full Ku Klux Klan-uniform egenhendig importert fra USA. Men AFA med venner mobiliserte sterkt og nazistene ble jaget hals over hode.

Under avhør i statskuppsaken la Eiternes alle kort på bordet og ga politiet all den informasjonen de ville ha. Politiets aksjoner bidro til mer paranoia og splittelse i nazimiljøet og det hele falt sammen som et korthus. Norsk nazisme er en lang tragisk historie. I ettertid har Eiternes samarbeidet med dokumentarfilmregissør og ex-naziinformant Karen Winther og forsker Tore Bjørgo. Stakkars Eiternes var kanskje aldri den skarpeste kniven i skuffen, men det gjorde ham ikke mindre farlig.
En ny generasjon nazister var i emningen i årene etter, men miljøet ble aldri det samme igjen. Likevel fikk vi det meningsløse drapet på Benjamin Hermansen i 2001 utført av en annen fanatisk nazist, Ole Nicolai Kvisler, fra Nordstrand i Oslo, med den tyske ørnen og hakekorset tatovert på brystet. Han og hans medsammensvorne fikk lange fengselsstraffer for drapet.

I de påfølgende 15 årene skulle nazimiljøet i Norge ligge forholdsvis brakk.

En tyster i miljøet

Både bombeangrepene mot Blitz og terroraksjonene i Gamlebyen høsten 1995 var muliggjort av tysteren Karen Margrethe Espenes (nå Karen Winther). Hun var bare 15 år gammel da hun vanket på Blitz, men hennes tyveri av interne adresselister og kartlegging av Blitz-aktivister, deres sosiale nettverk, vaner og væresteder, ble overlevert til nazistenes frontfigurer, blant dem Eirik Solheim og Michael Knutsen (redaktør for nazistenes månedsblad Fritt Forum) høsten 1994.

Nazistene ble også hjulpet av VG som publiserte noen svært spekulative artikler om Blitz og AFA, basert på informasjon fra Winther, overlevert til VG fra de selvsamme Solheim og Knutsen. Påfølgende høst, i 1995, initierte nazistene den før nevnte terrorkampanjen i Gamlebyen i Oslo, rettet spesifikt mot AFA-medlemmer og personer de mente så ut som blitzere. Winther deltok selv i deler av terrorkampanjen, bl.a var hun med på flere av de tusenvis av terrortelefonene til alle døgnets tider, som mange blitzere og antifascister ble offer for, i nesten to år. Hun forble i nazimiljøet i ett års tid, før hun ble hentet ut av velmenende antirasister uten tilknytning til AFA eller Blitz. Selv har Winther aldri funnet det for godt å komme med en offisiell unnskyldning overfor de som var offer for hennes aktiviteter. Som allerede nevnt var det flere drapsforsøk og bombeaksjoner som neppe hadde funnet sted uten informasjonen overlevert til nazistene fra Winther. I stedet har hun gjort filmkarriere av fortiden sin for å skape interesse om egen person.

Media og enkelte på den øvrige venstresiden, bl.a stemmer i avisa Klassekampen, hevdet at det som utspant seg i Oslo var en gjengkrig. Klassekampens daværende redaktør, Sigurd Allern, brukte mye energi og spalteplass på utskjellinger av AFA sine aksjoner. Men hverken han eller andre med lignende ideer tok noen gang inn over seg hva resultatet kunne ha blitt om nazistene hadde kommet i en posisjon der de hadde dominert gatebildet og ungdomskulturen i Oslo. Hvem skulle stått i mot og gjort den praktiske jobben om det hadde blitt svenske tilstander i byene på Østlandet, da særlig i Oslo? Det er dessverre ikke slik at de brune kreftene kan stoppes med fornuftig debatt og motforestillinger alene. Slikt er basert på et idealistisk tankesett som tar utgangspunkt i at vi har et perfekt demokrati der alle er villig til å høre på de beste argumenter. Nazistene er ikke ute etter diskusjon og debatt, men ønsker først og fremst absolutt makt i den hensikt å rense samfunnet for mennesker de ikke liker. Nazistene var et praktisk og politisk problem som måtte møtes med resolutte midler. AFA sto sentralt i å stoppe den negative utviklingen, noe vi kan være glade for i dag.

Europeisk trend

De terroristiske virkemidlene var også del av en europeisk trend. Ved 90-tallets begynnelse hadde en bølge av nazi-terror slått innover Tyskland. Hvert år ble det registrert tusenvis av angrep i både det forhenværende Øst- og Vest-Tyskland. Særlig i enkelte regioner i Øst-Tyskland var det kritiske tilstander og myndighetene gjorde alt for lite for å stoppe voldsbølgen. De mest kjente var de pogrom-lignende angrepene i Hoyerswerda (1991) og Rostock (1992) hvor tusenvis av lokale innbyggere, anført av organiserte nazister, gikk til angrep på asylmottak og innvandrerboliger. Men også i Tyskland ble det dannet bred front mot nazistene. Det ble dannet menneskelige kjeder og vakthold rundt asylmottak over hele landet. Det tyske AFA, ofte omtalt som Antifa, var selvfølgelig også med på denne type aktivisme. Antifa hadde vært veletablert gjennom mange år, med røtter i bl.a den store tyske husokkupantbevegelsen på 1980-tallet. Men røttene gikk også tilbake til det opprinnelige AFA fra 30-tallet, da man slo tilbake nazistenes angrep på venstresidens arrangementer.

Den tyske venstresiden var den sterkeste i Europa på 30-tallet og et forbilde for mange. Hitler vant aldri valget og hans bevegelse stod langt svakere når man sammenligner den med antifascister, fagbevegelse, sosialdemokrater, sosialister og kommunister. Det var eliten, borgerskapets og de store bedriftseiernes støtte, paret med splittelse på venstresiden, som gjorde Hitler i stand til å manøvrere og manipulere seg til makten. Det er verdt i å merke seg i dagens Europa, demokratiet er ikke usårbart i forhold til fascistiske krefter. I enkelte land som Polen og Ungarn uthules basale demokratiske rettigheter, lovverk som skal beskytte borgerne og minoritetene bygges gradvis ned. Utviklingen i Trumps USA er like bekymringsfull. Neste ledd, om populister og fascister øker sin makt, kan være langt mer drakonisk enn de de fleste hittil har sett for seg og det kan igjen bane veien for mer utilslørte fascistisk orienterte politistater. Kampen mot rasisme, for menneskeverd og like rettigheter er like viktig som den mot organiserte nazister.

Velorganisert

AFA var en velorganisert og effektiv organisasjon på 90-tallet. Vi samarbeidet med store deler av venstresiden, med fagbevegelsen, og var del av et større europeisk nettverk. Naturlig nok var samarbeidet tettest med AFA i Danmark og Sverige, slik det også er i dag. Selv om vi i navnet har aner fra Tyskland ble vår organisasjon og strategi naturlig nok videreutviklet etter forholdene her hjemme. Og det ble bruk for oss – nazistenes framstøt på Østlandet ble slått tilbake. Vi var som en buffer mot nazistene og hadde en sterkt begrensende effekt på nazistenes bevegelses- og organisasjonsfrihet. Det er eneste veien å gå om man selv ikke skal bli ryddet av veien. Nazistenes makt bygges på gata og videreføres inn i bystyrene og parlamentene ettersom de vinner territorium.

Vi koblet aktivister til hverandre, drev informasjonsarbeid og pleiet kontakten med mange ulike grupperinger på venstresiden og innvandrermiljøene. Magasinet vårt fulgte nazistenes organisatoriske framstøt og deres sentrale aktører og terroraktiviteter ble avslørt. Vi jobbet mot sexisme og statlig rasisme og støttet opp om internasjonal solidaritet.

Vi var et levende aktivistmiljø, holdt foredragsrekker, støttekonserter og mobiliserte mennesker i alle aldre til demonstrasjoner og motaksjoner. I dag er vi vitne til nye fremstøt fra organiserte nazister som igjen marsjerer i gatene.

Det er opp til oss alle å stoppe dem!