Kjære kamerater.
For ti år siden ble barn, ungdom og voksne brutalt revet vekk fra livene sine – i Oslo og på Utøya. De ble revet vekk på grunn av sitt politiske engasjement, som ofre for en politisk ideologi langt fra deres egen. Det skapte et sår, et uhelbredelig sår for ofrene, familiene, vennene og kameratene og for samfunnet.
Når vi snakker om fascismen, rasismen og nazismen snakker vi om de som utøver den. På den andre siden står ofrene. Vi bindes sammen i tid og rom gjennom opplevelsen av utrygghet, hat og trusler som melder sin ankomst i våre liv. Vi bindes sammen ved å være fienden til en hatefull ideologi; på grunn av vårt utseende, på grunn av hvem vi er, på grunn av hvem vi elsker, ved å utøve friheten til å være oss selv, og på grunn av politiske drømmer og mål om en mer rettferdig verden.
Fascistene og nazistene vokser opp blant oss, i vårt samfunn. De fremstilles noen ganger som ensomme, ofte fra arbeiderklassen og som ofre for en eller annen dårlig oppvekst. Samtidig er dette et delvis falskt bilde: Mange nazister og fascister er ressurssterke mennesker, de kommer fra generasjoner med familier som er nazister og fascister, de har ektefeller, barn og venner, og de dyrker troen på at de og deres familie er opphøyet. Mennesker kan inneha flere sannheter på en gang; samtidig som vi er ensomme i en del av livet, er vi ressurssterke i en annen. Problemet med det å utelukkende forstå fascister og nazister som ensomme enkeltindivider er at det gjør oss blinde for det faktum at de sammen utgjør en farlig bevegelse, en trussel mot alle dem de ser på som sine fiender.
Etter 22. juli meldte samfunnets behov seg for å forstå handlingene. Forklaringen ble igjen redusert til de ensomme menns vakuum på det mørke nettet – et hemmelig og utilgjengelig ekkokammer hvor disse ideene oppsto. Samtidig strømmet ansvarsfraskrivelsene frem – dette var én manns verk, ikke en organisasjon eller bevegelse. Men ideene til denne ene mannen oppsto ikke i vakuumet, eller i et rent ekkokammer, eller fordi han var en ensom mann. Det var en ideologisk overbevisning som gikk over tid og som bygde seg opp – steg for steg, samtale for samtale, idé for idé. Men den var ikke ny, den var ikke spesiell. Den bygde på lange historiske linjer, på ideer som hele tiden gjenfortelles og som tilbyr et fullstendig verdensbilde. Ideene finnes i forskjellige former og i forskjellige rom, men de bekrefter hverandre. Fra bekkene av hverdagsrasisme, sexisme, transfobi og homofobi, til de store elvene hvor alt dette knyttes inn hverandre og møysommelig videreformidles av fascister for at de skal vokse seg større.
I et urettferdig samfunn vil vi alltid lete etter fellesskap – vi må sørge for at det å bli en del av et fascistisk fellesskap ikke er mulig. Vi må erkjenne at disse fellesskapene muliggjøres av de små bekkene, så vel som de store elvene. Vi må bekjempe strukturene, organisasjonene og partiene som oppstår og som videreformidler den hatefulle ideologien. Så lenge fascistisk organisering finnes, vil mennesker søke seg til, og finne sin plass i verden der.
Gjennom tid og rom finnes det uhelbredelige sår, som bæres av ofrene for fascismen, av deres familier, av deres kamerater, av deres venner. Anne Bitsch skriver i sin bok om drapet på Benjamin Hermansen at disse sårene ikke skal leges – de skal holdes åpne og vonde. På den måten husker vi, på den måten fortsetter vi å kjempe.
Ingen glemt – ingen tilgitt
Antifascistisk Aksjon Oslo
